Han fortsetter å vaske, og jeg fortsetter å jobbe med budsjettallene. EBITDA, vet du.

Vi var kullet 1996 – 2000/2001 på studiet for Marin Teknikk, NTNU. Det er mange år siden nå.

Seks gutter som delte kontor under sivilingeniørstudiet treffes igjen. Det er reunion.

– Husker du hun som vasket kontoret vårt i Trondheim, spør Edgar. Hun som alltid var så gretten?

Det demrer.

– Ja, hun som alltid klaget over at vi aldri hadde ryddet pultene våre før hun skulle vaske, skyter Anton inn.

Erlend M. tar ordet.

– Det var jo litt rørende da. Husker dere da vi hang en Twist-pose på dørhåndtaket og skrev en hilsen til henne da vi tok ferie? spør Erlend M. Etter ferien kom hun inn på kontoret vårt og takket. Hun begynte å gråte. Ingen hadde noen gang takket henne for jobben hun gjorde. Hun vasket jo bare kontorene til studentene.

Erlend M. forteller at han har vært på lederutvikling i UK i regi av oljeselskapet han jobber i. På samlingen lærte lederteamet at dersom en gir syv ganger så mye ros som en gir konstruktiv kritikk, så vil konstruktiv kritikk kunne oppleves som positivt. Dersom forholdet mellom ros og kritikk er mindre, vil kritikken kun ha negativ effekt.

Det tok oss mange år før vi gav henne positiv tilbakemelding, sier Håkon. Vi spøkte jo mest med at hun var så gretten.

Vi var kullet 1996 – 2000 på studiet for Marin Teknikk, NTNU. Det er mange år siden nå.

Jeg lurer på om hun fortsatt jobber på Tyholt? sier Erlend H. Mest sannsynlig er hun pensjonist. Hun var jo gammel allerede dengang, på slutten av 90-tallet.

…

Jeg er sliten. Det er en stund siden reunion med gutta. Jeg sitter alene på kontoret og jobber med neste års budsjettall. Jeg hører det rasler i nøkler, og han som vasker kontorene våre kommer inn. Jeg vet ikke hva han heter. Han vet ikke hva jeg heter. Vi er kun på «nikk». Han har jo vasket her i flere år.

Jeg bestiller overtidspizza, og tenker tilbake på diskusjonen vi hadde på reunion med gutta.

– Vil du ha et pizzastykke, spør jeg.

Han ser rart på meg. Vi har jo aldri pratet sammen.-Ja, gjerne, svarer han.

Han forteller at han opprinnelig er fra Chile. Han har kone og barn. De drømmer om engang å få råd til å kjøpe seg et hus. Det kan selvfølgelig ikke bli i Oslo, men kanskje et sted i en mindre by. Foreløpig har de ikke råd til dette. De bor i en liten leilighet i en av Oslos drabantbyer.

Det er snart ferie. Jeg tenker at nå er jeg et medmenneske. Nå tar jeg meg tid til å prate med de som ikke er så godt stilt som meg. Jeg tenker at jeg gjentar suksessen fra studietiden, da vi gav Twist til hun som vasket for oss. Takk for pizzaen, sier han.

Jeg sier at det skulle bare mangle. Han fortsetter å vaske, og jeg fortsetter å jobbe med budsjettallene. EBITDA, vet du. Jeg er sliten, men fornøyd med at jeg tok meg tid til å prate med han som vasker for oss.

Så slår tanken meg plutselig. Kanskje hadde han allerede spist? Kanskje var han mett? Kanskje hadde han familie som ventet på han hjemme, og pga. pizzaen kom han nå enda seinere hjem fra jobb.

Kanskje var det ikke jeg som tok meg tid til å prate med han. Kanskje var det omvendt. Kanskje var det han som så at jeg var sliten, og tok seg tid til å prate med meg?

Jeg logger av og går hjem.